- Vi trenger er en teoretisk revolusjon

Klassekampen 14.08.2006

Av Birgit Undem, Jerusalem utenriks@klassekampen.no

 

Den vedvarende krisen i Midtøsten vil ikke kunne løses uten fundamentalt ny kunnskap som kan forklare dagens globale kapitalakkumulasjon, sier den israelske politiske økonomen Jonathan Nitzan og tilbyr sin egen teori.

 

Nasjonale interesser gir ingen fullgod forklaring på den israelsk-palestinske konflikten og krigen i Irak, og teorier om nyliberalisme og imperialisme produserer villedende analyser av det generelle konfliktnivået i Midtøsten.

 

Det er noen av påstandene Jonathan Nitzan og hans medforfatter Shimshon Bichler har prøvd å tilby de på venstresida som ønsker å lese og lære. I boka «The Global Political Economy of Israel», som kom ut i 2002, la de ikke bare fram en fullstendig ny analyse av sionistenes kolonialisering av det historiske Palestina og omformingen av den israelske økonomien med integreringen av den styrende klassen i den globale politiske økonomien. Da og siden har de også gått til satirisk angrep på det meste som er blitt produsert innenfor det etablerte akademia.

 

- Nyliberalismen viderefører egentlig kun nyklassiske teorier og imperialisme er for det meste bare en mote innenfor marxismen. Men vårt arbeid dreier seg ikke bare om å dekonstruere disse begrepene, kritikken vår er mer fundamental enn som så. Vi kritiserer selve tilnærmingen til politisk økonomi og forståelsen av det kapitalistiske samfunn, sier Nizan. De to forfatterne argumenterer for at både den etablerte og den kritiske retningen innenfor dette fagfeltet er dypt problematiske, blant annet fordi de bygger på feil premisser.

 

Våpen og olje

Ifølge de to israelerne er krisen i Midtøsten hovedsakelig knyttet til kommersialiseringen av den internasjonale våpenindustrien på 60-tallet, 70-tallets politisering av petroleumsindustrien og det stadig tettere samspillet mellom de to prosessene. Konklusjonen er ikke tatt ut av løse luften, og den er ikke ment å oppmuntre til ideologisk debatt. Den bygger på oppsiktsvekkende data som de to forskerne møysommelig har samlet gjennom 20 år. Forut for hver eneste konflikt i Midtøsten siden 1967 har avkastningen til de største oljeselskapene vært negativ.

 

Regnestykkene er imidlertid ikke basert på tradisjonelle størrelser for å måle vekst og stagnasjon. Det er bare i forhold til det globale gjennomsnittet at oljeselskapenes profitt var negativ på alle de avgjørende tidspunktene. Tallene har det politisk-økonomiske radarparet regnet seg fram til ved hjelp av en helt annen definisjon av kapital og teori om kapitalakkumulasjon enn det både nyklassiske økonomer, marxister og statistiske byråer opererer med. Nitzan og Bichler har opphevet skillet mellom økonomi og politikk og fylt kapitalismens viktigste institusjon med konkret innhold og verdi.

 

- Enhver politisk-økonomisk teori og vitenskap har grunnleggende enheter, algoritmer og hypoteser. Hvis du for eksempel spør marxister hva amerikanske interesser bunner i, svarer de kapitalistiske interesser. Men hva mener du med kapitalistiske interesser? Akkumulasjon. Hvordan måler du en slik opphopning? Gjennom profitt. I hvilken enhet; dollar, cent, hva? Nei, i arbeidstid, sier de til tross for at de har forkastet arbeidstidsteorien. De ender altså opp med å bygge en struktur på ingenting, sukker Nitzan.

 

Kapital er makt

Selv mener han at kapital verken er en materiell enhet eller en produktiv prosess og at kapitalverdi ikke kan fastsettes og summeres på bakgrunn av konsepter om nytte eller arbeidsinnsats. Men kapital er heller ikke bare negasjonen av marxistiske og nyklassiske begreper og teorier.

 

Kapital måles kvantitativ som den neddiskonterte verdien av framtidig inntjeningsevne, men kapitalismens sentrale institusjon er samtidig en kvalitativ størrelse. Kapital er sosial makt som manifesterer seg ved fraværende eieres evne til å forme og restrukturere samfunnet. Alle maktarrangementer som systematisk påvirker avkastningsmulighetene er karakteristika ved kapital, og dekker alt fra Israels militærbudsjetter til russisk organisert kriminalitet til formingen av forbrukerpreferanser.

 

Den kvalitative definisjonen er avgjørende for å forstå utviklingen av kapitalismen. Kapitalakkumulasjon er en maktkamp og ikke en kamp om absolutte størrelser. Kapitalisters mål er å overgå gjennomsnittet. Derfor må utgangspunktet for enhver analyse av det kapitalistiske samfunnet være å identifisere regimer for differensiert akkumulasjon. Ifølge Nitzan og Bichler dreier det seg om to regimer, som de har kalt bredde og dybde, hvor dominant kapital akkumulerer raskere enn gjennomsnittet, enten ved å øke sin vekstrate for sysselsetting, eller sin vekstrate for profitt per ansatt.

 

Bredde og dybde

Konsekvensene for samfunnet er vidt forskjellige. Bredderegimet karakteriseres av hurtig proletarisering, økonomisk vekst, selskapssammenslutninger, relativt lav inflasjon, åpnere politiske institusjoner og et relativt lavt sosialt konfliktnivå. Dybderegimet kjennetegnes derimot av stagflasjon, politisk kontroll og økende sosiale konflikter.

 

Nitzan og Bichler mener at de sosiale bevegelsene for det meste ikke tilbyr annet enn ideologiske fraser når de i stadig større grad definerer globaliseringen av kapital som nyliberalistisk. En slik merkelapp begrenser seg til 80- og 90-tallets frihandelsepoke som var et typisk bredderegime. Krigen i Irak representerte derimot overgangen til et dybderegime og har heller ingenting med amerikansk imperialisme å gjøre.

 

- Financial Times opplyste for ikke lenge siden at amerikansk profitt som del av nasjonal inntekt aldri har vært høyere enn nå. Samtidig snakker de som sverger til teorien om imperialisme om en akkumulasjonskrise. De ender altså opp med konklusjoner som er komplett tøv, sier Nitzan.

 

Nøkkelen til å forstå globaliseringen og konflikten i Midtøsten ligger tvert imot i den historiske vekslingen mellom bredde- og dybderegimer. Begge har vært nødvendige for at kapitalen har kunnet utvide og forsterke sin sosiale og geografiske kontroll.

 

Kapitalens globalisering

Dominant kapital, som identifiseres som de største selskapsalliansene i den politiske økonomien, øker vanligvis innenfor et bredderegime. Det skjer ofte ved hjelp av produksjonsorienterte investeringer, men fordi denne prosessen uunngåelig resulterer i overkapasitet og svinnende profittmarginer, oppnås større markedsandeler best gjennom oppkjøp eller fusjoner. Det er når dominant kapital støter på midlertidige hindringer her at den legger over til et dybderegime. Nitzan og Bichler kaller det også for et stagflasjonsregime.

 

Det gjør de for å understreke at inflasjon - til tross for konvensjonell lærdom - ikke er forbundet med vekst. Tvert imot forekommer inflasjon vanligvis samtidig med, og dessuten ofte som en følge av, stagnasjon. Inflasjon er først og fremst et middel for omdistribusjon og innenfor et dybderegime gir det vanligvis massiv differensiert avkastning for dominant kapital. Stagflasjonsregimet er imidlertid mer risikabelt og regnes derfor som siste utvei når det ikke fins flere muligheter for oppkjøp og fusjoner. Men stagflasjonsregimet er kun et kortvarig fenomen og når det ender, starter en ny sammenslutningssyklus.

 

Det siste århundre har det i USAs vært grovt sett fire faser hvor dominant kapital brøt tidligere begrensninger. Den første fasen så etableringen av monopol innenfor den enkelte industrien. Det neste skrittet var opprettelsen av oligopol hvor selskaper fikk kontroll over hele sektorer. Den tredje konsolideringen av eiermakt resulterte i storkonsern og den fjerde fasen har ført til en transnasjonalisering av kapital. Mønsteret har stor sett vært det samme i de fleste land.

 

Energikrisenes betydning

Med kapitalens transnasjonalisering og etableringen av alliansen mellom de dominante våpenselskapene og oljeselskapene har krig og ustabilitet i Midtøsten blitt den mest effektive mekanismen for å produsere inflasjon. Begge gruppene har hatt egeninteresse av såkalte energikriser som kommer av usikkerhet rundt oljetilførselen. Resultatet er økte oljepriser, internasjonal stagflasjon og skyhøy differensiert avkastning for de dominante oljeselskapene og våpenindustrien.

 

På bakgrunn av denne analysen advarte Nitzan og Bichler om muligheten for en omlegging til et stagflasjonsregime da alle for seks år siden enda snakket om fred og frihandel. Oljeprisen lå på 14 dollar, og oljeselskapene hadde, med kun tre prosent av den globale profitten, det laveste avkastningsnivået noensinne. Men nå når prisen på olje ligger på mer enn 70 dollar fatet og dybderegimet er blitt et faktum syns ikke Nitzan det er fullt så lett å forutsi hva framtida vil bringe.

 

- Det fins tre muligheter. Enten differensiert akkumulasjon gjennom fornyet bredde, differensiert akkumulasjon via dybde eller differensiert deakkumulasjon, men det siste er selvfølgelig uaktuelt for den dominante kapitalen. Dersom sammenslutningsaktiviteten tok seg opp, ville dominant kapital være mer enn villig til å avslutte stagflasjonsregimet, selv om det ikke ser ut til å skje. Det krever relativ prisstabilitet og den voksende pro-inflasjonskoallisjonen støttes nå ikke bare av oljeselskapene, men også av dominant kapital generelt - i tillegg til sentralbanksjefer og finansministere, sier han.

 

Umulig uten kunnskap

Fred i Midtøsten blir det ifølge Nitzan uansett ikke med det første. Ikke så lenge inflasjon forblir knyttet til olje og de sosiale bevegelsene velger å reprodusere diffuse marxistiske teorier basert på ubrukelige materielle kategorier. Det er all grunn til å frykte reaksjonære politiske krav, mener han.

 

- De har ingen klar idé om hva som er galt. Og hvordan skal de kunne komme opp med et alternativ når de ikke vet hvordan det kapitalistiske systemet fungerer generelt, eller forstår at det politiske systemet er en del av akkumuleringsprosessen? Krav om mer stat kan likeså godt styrke den dominante kapitalen, sier Nitzan.

 

Han antyder at den globale skattestrukturen er det viktigste aspektet ved akkumuleringsprosessen, men vegrer seg ellers for å si noe om hvordan det kapitalistiske systemet kan takles konkret. Hovedproblemet er manglende kunnskap. Han nøyer seg med å påpeke at det for eksempel enda ikke fins analyser av hvordan pengesystemet er knyttet til verken produksjons- eller akkumuleringsprosessen. Kapitalismen er uhyre omfattende og kompleks. Den kan ikke stoppes, den må endres.

 

- Enhver sosial orden er basert på grunnleggende enheter som kvantifiserer sosial makt og intet system kvantifiserer denne mer effektivt enn det kapitalistiske. Det har trengt gjennom overalt. I dag fins det ikke noe mer universelt enn prinsippet om kapitalisering. Men for å erstatte dette maktsystemet med et demokratisk system trengs en annen like effektiv enhet og formel for å organisere komplekse sosiale relasjoner kvantitativt, sier Nitzan.

 

Demokrati og filosofi

Effektiv handling forutsetter kritisk kunnskap. Nitzan sier at dagens aktivister må lære seg å stille de rette spørsmålene og begynne å reteoretisere akseptert lærdom. Marx med hans teori om arbeidstid må for eksempel sløyfes. Nitzan tror heller ikke at etablert akademia kan bidra med noe som helst fordi han anser det for å være en maktstruktur som kun tjener akkumuleringsprosessen. Skepsisen henger også sammen med at han og Bichler er blitt både sabotert, ignorert og plagiert siden de startet sine akademiske karrierer. Inspirasjon til endring mener Nitzan helst bør hentes fra antikkens Athen.

 

- Det athenske demokratiet dreide seg ikke bare om stemmegivning, men også om vitenskap og filosofi. Politiske, epistemologiske og etiske spørsmål henger sammen. For å finne ut hvilket samfunn vi ønsker, må vi samtidig finne svar på hva som er sant og hva som er godt, sier Nitzan.

 

Han mener at den globaliseringskritiske bevegelsen bør prioritere å opprette alternative demokratiske akademier.

 

- Bare slik kan det skapes en kritisk masse. Og samles vitenskapsfolk, filosofer og politiske aktivister på denne måten kan resultatet bli en intellektuell eksplosjon. Det var det som skjedde i Athen. De produserte spørsmål som vi fortsatt strever med. Hvis det ble satt opp fem globale institutter for studiet av politisk økonomi, tror jeg energien som ville strømme fra disse kunne bli enorm.

 

- Det er viktig å protestere, men det er bare teoretiske revolusjoner som virkelig skaper endring, avslutter Nitzan.

 

©Klassekampen